Shinto: Gudenes vei

I urtiden, før jorden var blitt til, fløt den uformede materien fritt omkring som olje på vann. I tidens fylde steg det opp derfra en skudd som fra en plante og fra denne vokste der ut en guddom. Fra denne guddom kom det en mengde andre guddommelige vesener som kalles kamier. Fremst blant dem var Izanagi og Izanami. De andre gudene sa til dem. "Sett verden i orden" og ga dem et juvelbesatt sverd. Izanagi og Izanami sto på den flytende broen i himmelen og kastet det juvelbesatte sverdet ned. Sjøen ble opprørt og landet kom til syne. Da de trakk sverdet opp fra vannet, dryppet salt fra det og der hvor saltet falt ned i havet samlet det seg og ble til en øy, Onogoro. Izanagi og Izanami steg ned på øya og bosatte seg der. Der bygget de et åtte-etasjes palass og reiste himmelsøylen. "Vi har laget det store landet som består av åtte øyer" sa de til hverandre. "Her er fjell, elver, vekster og trær. Hvorfor skal vi ikke nå la framstå en som kan være herre i denne verden?" Og slik ble det til at de skapte Amaterasu-Omikami, solgudinnen.

Shinto er japanernes religiøse uttrykk for deres tilhørighet til landet, naturen, folket og kulturen. I den nasjonale mytologien fortelles det om hvordan gudene i tidenes morgen skapte dette øy-landet med rike rismarker, dype skoger og høye fjell. Naturen i Japan er vakker og trekker menneskene inn til seg. Helligdommene ligger derfor ofte delvis skjult inne i skogholt. De hellige bygningene selv er åpne og luftige. De stenger ikke naturen ute, men åpner seg snarere ut mot trærne, solen og luften. Det hellige uttrykker seg ofte gjennom særskilte naturformasjoner som vitner om naturens indre krefter, f.eks. i store og gamle trær, særskilte steinformasjoner, o.l. Gudene, kami, var overalt og ble tilbedt som velvillige krefter som ville mennesket vel.

En kami er en makt eller kraft som har evnen til å inngi mennesket en følelse av ærbødighet, respekt og mysterium. Det som har kami-natur er det som vekker følelser som glede, skjønnhet, kjærlighet. Det guddommelige ligger ikke ved tilværelsens yttergrenser, men midt i livet. Det kan uttrykkes som kjærlighet til naturen eller en dyp sans for tilhørighet til livet selv der en viser respekt for livets kraft og vitalitet.

Tilbedelsen av gudene og ordningen av menneskelige forhold har alltid blitt sett på som to sider av samme sak. Enda idag blir ofte viktige forretningsavtaler beseglet i den lokale shinto-helligdom av dens presteskap. Religion, nasjon og stat har alltid vært nær forbundet i Japansk tradisjon. Et gammelt ord for shinto-helligdom var Miya og har idag betydningen av "palass". Matsuri, ordet for festival, er avledet av et verb som betyr å "tilbe". Koblingen mellom shinto og det politiske systemet er også svært nær. Ifølge tradisjonen var det nemlig Amaterasu-O-mi-kami's barnebarn som grunnla keiserdømmet. Det var tanken om denne koblingen som ble fornektet etter den 2. verdenskrig.

Shinto har i svært liten grad noen "teologi" eller endog "etikk". Snarere betegner shinto en måte å være til i livet på som innebærer en umiddelbar aksept av alt den naturlige verden måtte by mennesket både av godt og vondt. Livet tas imot i glede, men der er ingen protest imot døden. Liv og død henger sammen i naturens verden og det samme er tilfellet i menneskets verden. Det viktigste i shinto er derfor ikke motsetningene godt og ondt eller liv og død, men spørsmålet om rituell renhet og urenhet. Den "rene" er en person hvis liv stemmer overens med de naturlige ordninger og som bevarer naturens kreativitet i sin egen person. "Urenhet" betegner avvik fra det naturlige, det "unaturlige", som ikke kan ha noen framtid og som derfor vil dø. En ser dette forholdet i shintos oppfatning av de døden. Når en person dør, går en til det "urene" land. Det urene land er ikke et helvete der en pines på grunn av ens onde gjerninger, men et land der urenheten resulterer i legemets forråtnelse og tilintetgjørelse. De dødes ånder, derimot, vender tilbake til den universelle livskilden og blir ett med altet. Livskilden assosieres ofte med havet. Japanernes sans for mat fra havet samt rituell bading, henger sammen med urtidsmyten om havet som kilden for alt liv og vannet som renser fra all urenhet.

Livets flod

Seremonier og ritualer er viktige som stadier en gjennomgår på livsveien. Livsstadiene for en japaner kan illustreres i følgende (fiktive) historie:

Akemi er ei jente på 23 år. Hun har gjennomført college med hovedvekt på engelsk litteratur og bor nå hjemme hos sine foreldre. Hun tilbringer tiden med å ta undervisning i blomsteroppsetting (ikebana), matlaging og hvordan en skal ta på seg og bære sin kimono. Foreldrene mener det nå er på tide for henne å gifte seg, men verken de eller hun selv har noe særskilt person i tankene. En dag drar Akemi på tur til Izumo helligdommen som ligger i nærheten av der hun bor. Der trekker hun en spådomslapp som inneholder noen ord om hennes fremtid. Papirarket binder hun fast til en trestativ, skriver så ned sin bønn på en tretavle og henger den opp på stativet ved alteret. Hun ber den lokale kami hjelpe seg med å finne en passende mann å gifte seg med.

Akira er en mann på 28 år. Han er ansatt i et stort firma i Tokyo der han tilbringer mesteparten av sin tid. Han har ingen kjæreste og vet ikke riktig når han skal få tid til å gå ut og møte noen som det kan passe å gifte seg med. Noen dager senere forteller er en venn av Akemis foreldre om Akira. Fotografier av de unge og personlige historier blir utvekslet, og et formelt møte finner sted hos den som ringte og som fungerer som nakodo, mellommann. Alt går bra og det ene fører til det andre. Seks måneder senere er de gift. Var det bønnen ved helligdommen som virket eller var det "bare tilfeldigheter"?

Bryllupsseremonien finner sted i helligdommen. Bruden har på seg sin kimono og Akira har enten en vestlig dress eller en japansk hakama. Paret sitter foran presten i nærvær av familie og venner. Bønner blir fremsagt om at paret må unngå ulykker og bli velsignet med gode ting. Presten renser dem ved å vifte med en grein der brettede papirstrimler er festet. Gjestene mottar litt sake (risvin) som uttrykk for fellesskapet med den beskyttende og nærværende kami.

Giftemålet vil være en suksess i den grad paret på en oppriktig måte følger kamienes vei. Livet er fullt av forpliktelser og vanskeligheter, men konsulterer en gudene kan en likevel unngå uønskede hendelser. Alle viktige hendelser i familien fordrer derfor et besøk til den lokale helligdom for å unngå urenhet og holde sin sti ren. Hvis Akira og Akemi er litt velstående eller hvis Akira oppnår et lån hos firmaet der han jobber, kan de kjøpe litt jord og sette opp et hus. Når tomten er markert, vil den renses i en særskilt seremoni der presten ber om samarbeid og beskyttelse av den lokale kami. Når grunnmuren er oppført og reisverket er satt opp, er det også en seremoni der hvite brettede papirstrimler, gohei, festet til takbjelkene. Tømrerne mottar en gave i form av mat og sake, et symbol på fellesskapet mellom menneske og kami. Også når offentlige bygninger, hoteller eller store byggeprosjekter pågår, blir disse reglene fulgt. Shintoprestene kan være ganske travelt opptatt med slike offentlige gjøremål.

Etter at Akira og Akemi har flyttet inn i huset, venter de på at et barn skal melde sin ankomst. Drøyer det, kan det hende de konsulterer en lege såvel som den lokale helligdom der de ber om hjelp fra kamien til å få et barn. Når barnet endelig er kommet, går foreldrene til helligdommen for å takke og feire begivenheten. En måned etter fødselen kommer Akemi tilbake med barnet som regnes for dets første besøk til helligdommen. Fra da av er barnet medlem av folkefellesskapet knyttet til helligdommen.

I tillegg til de vanlige besøk til helligdommen ved festivalene, matsuri, besøkes den alltid i november det året en gutt blir fem år. Hensikten er å be om framtidig beskyttelse av familiens kami. Jenter på tre og syv år deltar også ("Shichi-go-san"). Vanligvis besøkes en framtredende helligdom som f.eks. Meiji i Tokyo eller Heian i Kyoto. Øvrige festivaler knyttet til shinto er ofte knyttet til lokale kamier og tradisjoner. Felles for alle er imidlertid nyttårsfestivalen der alle i sin fineste stas besøker en framtredende helligdom stad på 1. nyttårsdag.

Barna til Akira og Akemi er nå blitt voksen og skal inn på universitetet. Som alle unge i Japan må de passere "eksamenshelvetet" som skal gi dem adgang til videre utdannelse og arbeid. Jo bedre eksamen, desto bedre muligheter for å få arbeid i et stort firma og dermed høyere anseelse i det japanske samfunn. Eksamensforberedelsene er derfor viktige og de unge vil oppsøke helligdommen ganske ofte i ukene før eksamen for å be til kamien for kunnskap og utdanning. I disse ukene besøkes Yushima helligdommen i Tokyo av mer enn 2000 unge hver dag. Kamiene er velvillig innstilt til jordisk lykke og en kan stole på at de vil bidra på sin måte til å lette byrdene som de unge føler foran eksamen.

15. januar hvert år markerer en høytid for alle som fyller 21 år. Man inviteres til byens rådhus og mottar en gave, ofte en fyllepenn. Etterpå går en i sine formelle festklær til helligdommen der en kan ha sine private seremonier utført av den lokale prest.

Når Akira og Akemi blir eldre er det ikke til shintoismen de vil vende seg for å vinne veien til en fredelig utgang på livet. Begivenheter knyttet til livets avslutning er det buddhismen som tar seg av fordi døden markerer overgang til dødsriket og rituell urenhet. Shinto har å gjøre med renhet, glede og naturlighet, ikke med sorg, lidelse og død. Men når personen først er død, f.eks. Akira, vil han igjen få betydning som en forfedre-kami som vil bli æret og konsultert av sine barn. Bildet av den avdøde plasseres på familiealteret butsudan, som ikke bare markerer buddhismen som familiens religion, men også at shinto og forfedredyrkelse har sin berettigede plass i familiens religiøsitet. Også nabolaget har sitt alter som både tilhører shinto- og buddhistpraktiserende. En finner det ofte innfelt i en mur på et større hus og det er nabolagets eldre kvinner som har ansvaret for å holde dette rent og sette fram friske blomster og frukt hver morgen.